Just a minute - Nothing more nor less, but it feels like an eternity

I have no idea how this story would appear in English. So cheers for a little norwegian scribble!

Undergrunnen på Oslo S

Jeg hadde akkurat kjøpt meg en enkeltbilett til 26 kr og ergra meg over den høye prisen. Litt fortumlet kikket jeg rundt meg etter avgangstidene for t-banen til Storo. Idet jeg ser bakover møter jeg blikket til en fremmed gutt. "Damn!", tenker jeg og snur meg for å se på avgangstidene. "Storo - 1 min", står det. Så hører jeg brått bakfra: "Kjenner du dette systemet?" Jeg snur meg, og møter blikket til den samme kjekke gutten. "Sånn halvveis", svarer jeg, for det er jo tross alt en stundt siden jeg bodde i Oslo. "Hvor skal du hen da?", fortsetter jeg, for kanskje å kunne svare noe mer enn "halvveis". "Majorstua", svarer han med et hint av dialekt. Jeg starter å tenke fort idet jeg kommer med en passe forvirrende forklaring: "Jeg er ikke helt sikker på hvilke baner som går til Majorstua. Det er enten den ene eller den andre siden hvertfall, men det går jo an å gå ned å se på en sånn holdeplass - liste". Jeg legger merke til noe som ligner på en militærbag, og tenker kanskje han skal besøke noen venner. "Hvor er det du skal da?", spør han meg med et smil om munnviken. "Storo", svarer jeg fort. "Hvor ligger det da?", fortsette han. Jeg tenker at han kanskje lurer på om det er samme veien. "Det ligger litt utenfor byen", svarer jeg, "men det er flere baner som går ditt, så jeg er ikke helt sikker på hvilken vei hver bane går, du kan jo spørre han mannen i informasjonsluka der borte." Jeg peker bortover på en bortgjemt luke, hvor man så vidt ser kanten og taket. Han følger hånden min og spør: "Sitter det noen der da?" han ser på meg, og det virker ikke som om han er å ivrrig på å gå noe sted. "Jo, det sitter en mann der", svarer jeg idet jeg titter litt ekstra bortover. Så går blikket mitt opp på skjermen igjen. "Storo - nå", står det. vi begynner å gå litt forsiktig fra hverandre. "Takk skal du ha da!", sier han og sjarmerer meg i senk med sitt nydelige smil. "Jo, bare hyggelig", svarer jeg mens jeg smiler med hele ansiktet.
 
Når han er ute av synet forstår jeg at jeg fortsatt kan rekke banen, og løper inn gjennom dørene i siste liten. Jeg setter meg ned. "Søren", tenker jeg, "hvorfor måtte jeg absolutt rekke denne banen?" Jeg begynner å fundere. Jeg vil sikkert ikke se han igjen. Hadde jeg bare kommet på samme bane som han så hadde vi sikkert slått av en prat. Bildet av den høye, kjekke, velstelte, søte gutten med militærbaggen dukker opp i hodet mitt. I et sekund vurderer jeg å hoppe av på neste stasjon, og gå på banen som kommer etter i håp om møte han igjen. Men hvor dumt hadde ikke det sett ut? "Hadde jeg bare", tenker jeg og prøver å forsone meg med tanken på at jeg kommer til å møte mange andre kjekke gutter. "Hadde jeg bare.."